Vi var en aldri så liten gjeng fra Stavanger SwingCats som dro til Sverige for å være med på Herräng (uke 2, for de innvidde). I alt 14 stykker dro i vei for å lære enda mer dans, få nye venner, spise bananbrød og iskrem, ha bærpai og brownies klokken to om natten, irritere oss over mygg og glede oss over dansekvelder som fortsetter til neste undervisningstime.
Herräng er en knøtteby litt nord for Stockholm, der det hver sommer kommer innrykk fra hundrevis av dansere. Det arrangeres timer i Lindy Hop, Boogie Woogie, Tap (stepping), Balboa, Charleston, og de har masser av prøvetimer, som for eksempel polka, halling, salsa, West Coast Swing, tango.... og sikkert enda mer som jeg ikke husker. Førsteinntrykket av byen kommer helt sikkert til å være noe i retning "dansende folk i butikken!", eller evt "Oi, ikke kjør ned syklisten". Folk sykler til alt og alle, og det er ikke akkurat nyeste skrik som beveger seg bortover smale svingete stier eller innimellom trær og hus. Alt som kan tråkkes fremover er godkjent som sykkel og kan brukes.
Asbjørn og jeg kom kjørende fra Stavanger, og svingte kjapt forbi Stockholm for å plukke opp tre til. Selve turen frem til Stockholm gikk overraskende bra, og vi fant til og med frem til stasjonen (mer eller mindre på slump, men vi kom nå frem dit vi skulle) og fant de andre. Asbjørn viste frem sine utrolige stableegenskaper, og fikk plass til fem voksne og bagasjen til alle sammen. Vi satt trangt til slutt, men vi satt godt, og så fortsatte vi mot Herräng. Vi hadde en liten stopp i Hallsadvik (nærmste by, og her har de matbutikker og systembolag! Og minibank! O, lykke) for å proviantere og supplere på beholdningen med svenske kroner. Vel fremme i Herräng stakk vi innom Martin, Jeanett, Odd Bjarte, Gaute og Ingeborg, som alle bodde i samme hus, før vi fortsatte til leilgheten der vi skulle bo. Overraskelsen ble ganske stor da vi innså at husverten skulle bo der (vi hadde bestilt alene-boende-leilighet), men hun viste seg å være riktig så hyggelig. Hun tok oppvask for oss, vasket klær og kokte kaffe på morgenen, så det ble jo ikke så verst etterhvert. Dessverre ble det litt trangt, men siden Martin måtte reise på jobb kunne vi sende Tone over til det store huset, så da ordnet det seg i det hele tatt veldig bra.
Lørdager er kom-og-reise-dager, så da er det ikke noen timer, og det er litt kaotisk stemning med alle som skal til og fra byen. Vi fikk laget oss noe mat, og så var det ned og registrere oss og få dansepasset. Vi ble ikke så lenge - det tar på å reise :)
Mandag var det fullt kjør. Jeg var så "heldig" at jeg hadde første time så å si hver dag... det vil si mindre sjangs til å sove ut om morgenne. Og for sikkerhetsskyld ble det audition i første time, så da var det nerver i helspenn. Det gikk fort over, og det ble bra timer og koselig gruppe. Noen av jentene kom i så store grupper at det måtte deles, men de fikk være med to og to, så da var det ingen som endte opp i grupper helt alene.
Tirsdag til onsdag var det mer eller mindre det samme som skjedde; opp for å finne ut timen sin, danse, ta lunsjpause, danse, ha en kaffepause på Ice Cream Parlor med kaffe, bananbrød, iskrem og litt sandwich, før det er på tide å danse enda litt mer. Så en pause til å sove litt, spise litt og så dra ned på ni-møtene. Plagsomt folksomt til tider, men veldig artig.
Sosialdansen på kvelden var stort sett meget vellykket. Jeg sprang som regel på kjentfolk i trappen mellom etasjene eller inne på toalettet (merkelig det der), og da var det for det meste store smil og røde kinn som møtte meg. Og selv de ferskeste av SwingCattene var støtt og stadig å se på dansegulvet, veldig artig. (For jeg må innrømme jeg har hønemortendenser og var bittelitt engstelig for å trekke med meg ganske ferske dansere til noe så stort og skummelt). En tidlig morgen var jeg på vei ut av Folkets Hus i sekstiden for å få noen timer på øyet før neste time, og ble møtt av en swingcatter med ordene "Skal du hjem alt nå?". Da koser man seg :)
Onsdag var det blues-aften. Folk kler seg opp i stilige klær, gjerne fra 20-30 tallet, og danser i vei til rolige blueslåter og "klinsang". For dem som syntes det var litt vel intimt, var det et lindygulv med merkbart bedre plass på. Det er artig med onsdagsdansen, om ikke annet for å skippe dansen og sove en hel natt for en gangs skyld ;)
Fredag er det alltid temafest, og uka "vår" var tema "Home of Happy Old Feet", og plutselig krydde det av spreke oldinger, med briller, golfjakker, gåstoler, strikketøy og stokker, samt en bøling sykepleiere, doktorer og besøkende til å holde styr på oss. Noen av lærerne hadde en aldri så liten sketsj, vi lo så vi gråt, og så var det ut og danse - naturlig nok. Hele folkets hus hadde forvandlet seg, og den koselige kafeen hadde små hekleduker på bordene, godstoler i krokene, gammeldagse lamper og masser av kabbeslabberaser rundtforbi.
Lørdag var siste dag for mange, så da var det god sommer og god tur, utveksling av mailadresser og avskjedsdanser, For min del ble jeg igjen noen dager bare for å slenge rundt med folk på uka etterpå. Det kom en liten gjeng fra Trondheim, som jeg kjenner godt, så slo jeg opp telt (dette året var det i det minste tett, om enn noe lite og lavt) under et tre, hang utenfor teltene og så på timene, satt i Bar Bedlam og fant nye venner og bare storkoste meg. Og siden jeg ikke danset på dagen noe særlig fikk jeg masse overskudd til å danse hele natten :)
Jeg antar og håper at det blir en god gjeng som reiser bortover til Herräng også neste år? Jeg har iallfall tenkt meg dit.
-Nina